Ukens blomst

I min fantastiske avis har vi noe som heter Ukens Blomst. Det er en liten gladartikkel hvor en person som virkelig har fortjent det får en, ja du gjettet rett, blomst. Den blir gitt bort i hist og pist, og er et artig og tåredryppende lite innslag i fredagsbilaget. I dag vil jeg, til tross for at det ikke er fredag, men tvert i mot mandag, ta meg den frihet å kopiere denne nesten kvalmende hyggelige tradisjonen. Og denne ukens blomst går til Karina Ullensvang, bedre kjent som K eller Sister Gettas. Alt etter som. Blomsten får hun til tross for at hun konsekvent kaller meg for Singstardama, og på denne måten benekter bekjentskap med meg. Jeg, på den annen side, er stolt og glad for at jeg kjenner Karina. Kanskje særlig i dag, fordi hun reddet meg ut av en stk veldig kinkig og en stk ikke fullt så kinkig situasjon på SATS i dag. Takk skarru fan meg ha. (og det skulle forresten vært et fiffig lite blomsterbilde her, som forøvrig har prydet litt av avisens forside. Men datan vil ikke, og jeg er trøtt. Det er tanken som teller.)

Frida

Dette er tantebarnet mitt, Frida. Hun er sannsynligvis verdens søteste baby. Og så har hun nesten like øyenbryn som meg, eller i hvertfall potensiale til det.

Mandag, og snart helg

Det løste seg på lørdag. Jeg fikk ting og gjøre, og det involverte alkohol. Alt på stell. Karina inviterte til juletrefest, og jeg, Jonas (min til dels alkoholiserte samboer) og Cathrine troppet opp. Verten selv tok det hele med stor ro, juletreet var ikke pyntet en gang. Men gløgg, det hadde hun, så hun er tilgitt. Når man så begynte å tenke på å dra ut blant andre mennesker, ble Karina påfallende opptatt med å holde fyr i peisen. Vi ante uro, og fikk bekreftet våre mistanker da hun mente det var litt langt til byen. Her snakker vi hjemmekjær. Og lat. Vel vel, det var ikke bare hun som backet ut, Cathrine skulle også hjem helt plutselig, så da var det bare jeg og Jonas igjen. Men Stine, min andre samboer, slang seg på, og det var jo fint. Vi dro på Cherrox og hadde det ganske bra. Når vi kom hjem kom Kjersti på fyllepratbesøk. Jeg tror nok Stine ble litt redd. Det kan man jo forstå.
På søndag kom halve slekta på besøk, og det var rimelig fullt her. Men det var fint. Jeg tok bilder av Andrea, Frida og Lene i studio, og det var til tider festlig, til tider frustrerende. Men jeg er ved godt mot, og tror nok bildene ble bra.
Nå skal jeg på skolen og finne ut hva jeg skal ha på tentamen. Gode, gamle tentamen.

Bekymringsfullt

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre i kveld. Det er en merkelig følelse, som jeg ikke har hatt på det jeg kan huske. Jeg vet ikke om jeg liker det.
Kanskje er det like greit å holde seg edru. Det var planene i utgangspunktet. Men jeg er en svak sjel, og er derfor lett å overtale. Så vi får se hva som skjer.
I dag ringte søstra mi og sa at hun var på tur til Trondheim. Det er den andre søstra mi og. En søster-helg med andre ord. Og det er stor stas. I morgen skal jeg ta bilder av tantebarna mine, og det kan jo bli spennende. De har aldri vært hos fotograf før. Jeg aner fare.
På torsdag så jeg noe som er ganske festlig. Ene doen på Supa heter Rennebu. (Det er navnet på kommunen min.)Da lo jeg litt. Men når jeg fikk tenkt meg litt om, kom jeg fram til at det er ganske frekt, og at den strengt tatt ikke hadde fortjent det. Kommunen altså.

Du Mari, du Mari

Dette er meg når jeg suser rundt i Trondheim. Det skjer stadig vekk.

Du Harry, du Harry

Nå har jeg egentlig ikke stort å skrive om, men jeg kom frem til at det kunne være like greit å gjøre det allikevel, slik at jeg får den fyllebloggen min litt lengre ned på siden, for med tiden å forsvinne delvis nesten helt. Det er lov å håpe. En ting har jeg i hvertfall lært, og det er at det kan være like greit å drøye bloggingen til man har sovet litt. Slik kan man unngå å skrive en forholdsvis lang blog som gir rimelig lite mening. Men men. Siden sist- den store banken jeg snakket om har gitt meg penger! HURRA! masse penger! Det er jeg glad for. Det skal jeg kjøpe meg noe fint for. Kanskje et nytt objektiv. Sånn går det når man er fotogeek.
Apropo foto og penger: I går hadde jeg et merkelig foto-oppdrag. Heidi var assistent, og det var hun jævlig god på. Jeg tror hun syns det hele var ganske merkelig, hun også, for hun lo en hel masse. Sannsynligvis kommer jeg ikke til å få lignende oppdrag på lang lang tid. Selv om det var gansk gøy, er nok det like greit. En god ting, i tillegg til penger, kom det allikevel ut av det- vi lærte en hel masse sanger som kan være hendige å synge i fotoshoots hvor modellene skal se litt artige ut. Det er bare å spørre om tips, så deler jeg velvillig ut av min nye kunnskap.

Søndagsangst

Jeg har fylleangst. Da hjelper det litt å leke med bilder. Men bare litt.
Dette er Joachim. Han er smuut.

Be My Harry

Gårsdagens Heidi: "Eg får ikkje stå av denna samtalen".
Nå var det mye jeg skulle ha oppklart. Først og fremst overskrifta. Men det tar jeg muligens etterpå. Så da går jeg rett til Heidi. Heidi sier mye rart. Mer er det egentlig ikke å si om den saken. I hvert fall ikke nå. Kanskje tar jeg det i morgen. Nå er klokka halv seks, og jeg er ganske bedugget. Du får ha meg unnskyldt. Sånn kan det gå. Jeg var på Samfundet, men så gikk jeg jaggu hjem. Det var ikke noe for meg. Ikke i kveld i hvertfall.Rett og slett
Men over til overskrifta. Be my Harry. Da jeg var på jobb i dag (med film og negativlommer og det hele klart på innerlomma, kremt kremt karina), så jeg på travlistene eller hva de nå kalles. Jada, det er fint lite å gjøre på jobben min. I hvertfall så var det en hest som het Be My Harry. Det er det fineste hestenavnet jeg noen gang har hørt. Jeg har hørt mange. Jeg har til og med hatt en egen. Theresa het den. Det var ikke jeg som fant på det da. Det skal jeg ha. Men dersom jeg i ettertiden får en egen, flukende ny hest, som jeg kan finne på et helt eget navn på, skal den hete Be My Harry. det er fint. Jeg er full.
Amen.

OIOIOI

Foto: Joachim Grønsveen

Mot all formodning fikk jeg det til. Ha ha, Karina.

100 % NATURLIG!!!!!!

Først og fremst vil jeg bare få kommentere det at jeg har byttet navn på blogadressen min. Det har seg nå sånn at min kjære mor, alltid forut for sine og mine eventuelle problemer, mente at min forrige adresse kunne bli lite populært i visse aviskretser . Det kan det være hun har mye rett i. Så jeg byttet. Sånn kan det gå. Men når det er sagt, så må jeg også få si at jeg er rimelig fornøyd med den nye adressen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Uansett. Det har slått meg at det kanskje er litt merkelig å være fotostudent og ikke ha et eneste lite bilde på bloggen. Det har seg sånn at jeg er ikke så fryktelig smart når det kommer til teknikk. Så det får bare være sånn inntil videre. Kanskje får jeg noen til å hjelpe meg med det en dag. Kanskje ikke.
Ellers- en stor bank har stjålet et av bildene mine. Det er jeg godt fornøyd med. Så lenge jeg får penger. Det gjør jeg nok. Kanskje. Utover det skjer det fint lite.

"Ein kan ikkje pula heile tio"

Det sa Heidi i går. Så sant så sant. Så Heidi tok kvelden fri, for Karina hadde invitert oss andre fotogeekene til sitt hjem (ja HJEM, Karina har nemlig et hjem som kan konkurrere med de fleste sekstiåringers hjem) på middag. Det var stor stas. Vi spiste taco, spilte buzz og sang singstar. Det var fint. Kanskje ikke den delen med syngingen, men resten var veldig fint. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at søndagskvelden var mye finere enn lørdagskvelden. Moralen her blir da at man kan ha det gøy uten alkohol. Jøsses.
Direkte fra Trondheim.

Jomfrubloggen

Lokalavisas utsendte i storbyen, nemlig meg, har herved tatt saken i egne hender, og startet en blog. jarra, her går det fort i svingene!
I dag er det søndag, og jeg er i fin form. Det er en litt merkelig følelse, og jeg er ikke helt sikker på om jeg liker det. Noen tradisjoner bør man holde ved like. På søndager skal man rett og slett være ganske redusert. Men jeg gjorde mitt beste, innsatsen kan det neppe være noe å si på. Jeg troppet opp på fest hos Heidi. Jeg drakk vin. Jeg ble med ut på byen. Men det gikk bare ikke. Så jeg tuslet hjem med halen mellom beina uten så mye som å være brisen. Men men. På tur hjem traff jeg min nye samboer, Jonas. Han var full, han er ofte det, og det er alltid festlig. Han hadde med seg sine venner, som også er fulle ganske ofte. Eller, jeg har bare møtt de kanskje to ganger, men de var fulle begge gangene. Statistikken taler for seg. Uansett, jeg gleder meg til han står opp, slik at jeg kan sitte her og være i plagsomt god form. Det veier nesten opp for en dårlig tur på byen. Men bare nesten.
Jeg tror jammen det holder for denne gang, man kan ikke begynne for hardt, for da kan man gå på en smell. Det får man høre stadig vekk.
Direkte fra Trondheim.