Ode til Merete. Eller Merten. Eller unge frøken Skogrand.

Lenge har jeg lovt Merete å skrive litt om henne. Hun har vært dypt fornærmet fordi hun på sett og vis har blitt litt oversett her. Det har absolutt ikke vært med vilje, det har bare blitt sånn. Egentlig har den trenden snudd, da hun var på en stor prosentandel av bildene fra Jul i Dronningensgate. Men men. Hun fortjener litt til kanskje. Og i går fikk jeg i tillegg ny kunnskap om henne, det er fint, for da har jeg mer å skrive om. Ikke det at hun ikke er en person det ikke er mye å si om, men det er alltid litt vanskelig når man må presse det fram på en måte. Når det ikke kommer fritt og uten tvang. Litt som det hadde blitt hvis denne bloggen hadde blitt skrevet i fylla. Da blir man alltid så glad i alle. Men nå har det seg sånn at jeg er klinke edru, allikevel går jeg på med friskt mot:
Merete heter Merete Skogrand. Hun har en mor og en far, og de er gift. Det er rart, jeg kjenner nesten ingen med gifte foreldre. Men det er mest fint. De heter kanskje Rolf og Marie. Kanskje ikke. Selv om de har oppdratt Merete til det hun er i dag, er de noe ganske annet enn henne selv sier hun. Det kan jeg ikke bekrefte, for jeg har aldri møtt dem. De bor i Kongsvinger og ikke på Kongsberg, som det er lett å tro. Der har også Merte bodd i lang tid, før hun bestemte seg for å dra til Trondheim. Her har hun bodd noen år, hvor lenge er ikke godt å si. Nå er hun 23 år. Hadde bursdag 22. november. Det husker jeg, for 22. er også min dato. (Hadde foreksempel foreldrene hett det samme som mine, hadde jeg husket deres navn også.) Merete studerer filmvitenskap, og det er ganske rart, i og med at hun for kort tid siden uttalte at "jeg sovner alltid når jeg ser på film jeg!". Men hun har en avtale med en i klassen, som vekker henne når hun har filmforelesninger. Det gjelder å legge forholdene til rette når man studerer. Ellers skriver hun for trondheims studentavis, men liker nok best å drikke øl i de samme lokalene. Hun er kronisk for seint ute, man må som regel plusse på en ekstra time hvis man har avtalt noe. Det går helt fint når man først har blitt vant til det.
En annen artig ting me unge skogrand er at når man sier navnet på et eller annet indre organ i menneskekroppen, må hun strekke på seg. (sånn som andre mennesker gjør når de gjesper.) dette fant jeg ut i går, og det var artig. Det tar helt av. En gang skal jeg passe på at alle på et vors roper MILT, LEVER osv med jevne mellomrom. Da blir det travle tider for hu mor.
Nå gidder jeg ikke skrive mer, for det kan bli litt kjett å lese.