Jadda!

På bildet over var det 17.mai. Det var kanskje i 1988. I går var det 17.mai 2008. På de tjue årene som har gått har jeg blitt relativt mye større, men jeg er fortsatt like glad i 17.mai. Det er en av de få gangene i året da man kan ha på bunad og spise så mye is man vil, og man kan kikke på bunadskledde menn til man blir sår i øynene.
Alt dette gjorde jeg i går, og etterpå var jeg på bakgårdsfest i Osloveien. Det var flott, helt til naboene forviste oss fordi vi sang. Det kan jeg på en måte godt forstå, for det var ikke spesielt fint, men det kom fra hjertet og hadde derfor sin sjarm.

What would MacGyver do?

Til pass for deg!

Nå er det mai, det er sol ute, folk feirer arbeiderne og våren, drikker øl og spiser is, mens jeg sitter inne og gråter over tapte gigabytes. I dag sa minnekortet mitt takk for seg, og dermed har jeg mistet ca 200 bilder. Sånn kan det gå, jeg tipper det er straff for ukristelig oppførsel i går. Det må skje en forandring.

Eksamen

I dag får vi eksamen, og med det er det slutt på tull og tøys og tørrjokking på stuegulvet. Nå er det alvor.

La oss mate fuglene

Konfirmant

"Konfirmasjonen markerer i norsk folkelig tradisjon overgangen fra barn til voksen, noe som har en klar sammenheng med at konfirmasjonen i flere hundreår var knyttet til skoleavslutningen og at konfirmasjon var en forutsetning ikke bare for ekteskapsinngåelse, men også for engasjement som lærlig eller ansettelse i arbeid."
Nå er Joachim klar for alt.

Turist

Dette bildet er fra min og Joachims siste topptur. Sprekere ungdom skal du lete lenge etter.

What a bunch of crazy people

Tant og fjas

Først må jeg bare informere om at jeg har vært midlertidig utstøtt av min egen blogg. Dermed ble det vanskelig å blogge. Nå har jeg blitt tatt inn i varmen igjen, så nå skal det bli fart i sakene.
Dette er hva jeg gjør for tiden: Monterer bilder inn i andre bilder. Det ser forjævlig ut, og jeg føler at jeg befinner meg i et teknologisk helvete.

Ein skal ikkje sjå på jentene i kyrkja, men i fjøsen

Disse ungdommene kommer fra bygda, og finere ungdommer skal man lete lenge etter.

Som en drøm

Nå har jeg vært i Afrika. Der har jeg ikke vært før, og det var som en drøm. Dette kommer jeg nok tilbake til, så jeg legger bare inn en liten teaser så lenge, et bilde av Heidi som er entusiastisk peke-turist.

Til Karina

Jeg antar at du vil ha dette på veggen også.

Et avsluttet kapittel

Fotomaraton er ferdig. Hurra.

Ut på tur

Snart skal jeg ut på en veldig lang tur. Det gleder jeg meg til, og her varmer jeg opp.

Hamars beste

Dette er dagen for å presentere det beste Norge har å by på når det kommer til mannfolk (i hvertfall når det er snakk om innlandet.) Dette er Joachim. Han har desverre ikke like fin dialekt som Christen, i hvertfall benytter han seg ikke av den. Men han har et smil som kan dekke hele ansiktet, og det liker jeg.

Totens beste

Jeg kjenner ikke mange fra Toten, men denne kjenner jeg litt, og han har fin dialekt og fine krøller.

DU er defekt!

Her om dagen sa en dame på jobben at vi hadde defekte bananer. Det gjorde meg på en måte litt glad at hun ble så sint for dette, fordi det beviser at vi har alle vårt å stri med.

Dette er et bilde av en banan som virker

Den gode samtalen

Her om dagen fikk Karina seg en ny venn. Hun er en and. Først kalte Karina henne en tøyte, fordi anda var egoistisk og tok alle brødbitene fra de andre endene, men som vi alle vet begynner gjerne de beste og lengste vennskapene med litt drittslenging

Her sitter Karina og anda og ler.

Godt nyttår!!

2007 er over, og det er helt ok for meg. Ikke det at det ikke har vært et bra år, det har vært et strålende år og jeg ville ikke vært det foruten. Jeg har lært mye nytt og truffet mange nye folk, jeg er dessuten ved god helse og godt mot og det meste er fryd og velstand.
Så får vi håpe at det fortsetter slik, og at alle får en heidundrandes fest i kveld med tilhørende heidundrandes hodepine i morgen. GODT NYTTÅR!

Vandre i Ditt lys

I går opplevde jeg noe spennende. På vår vandring gjennom Trondheim kom jeg og min sambo over et loppemarked, gjemt i ei bakgate. Riktignok var verten Misjonssenteret, men vi tenkte at det var verdt et forsøk. Så vi tok heisen, som luktet kjøttkaker, stearinlys og gammel dame, opp i fjerde etasje og ble møtt av byens største ansamling av pensjonister. Det var permanenter og lilla hår og rullatorer og strikkajakker og salmer og lefser og Jesus og vibratostemmer på alle kanter, og det var på mange måter ganske vakkert, men mest skummelt, så vi måtte gå.